Disse er med:
 |
Brevduen Sofia Sofia er en smart liten brevdue. Både faren, farfaren, oldefaren og tippoldefaren var brevduer, så hun har litt å leve opp til. Hun er hjelpsom, og tenker før hun handler. Men har hun det som skal til for å vinne en kappflygning? |
 |
Brevduen John John er Sofias bror og hennes rake motsetning. Han gir blaffen i alle farer, er nærmest som en maskin med vinger. Han er sterk, pågående og gir aldri opp. Den krabaten har alt som skal til for å vinne! Eller har han det? |
 |
Ringduen Anton Anton er en gammel, pensjonert brevdue. Han er klok, rådsnar og veldig sterk. Det han ikke kan om vær, vind og flyforhold, er ikke verdt å vite. |
 |
Klippeduen Jasmine Jasmine er en vakker, smart og eksotisk brevdue fra Tyrkia. |
Utrag fra boka, kapittel 1 – Avreisen
Nå skal du få høre historien om John og Sofia, og om en lang, spennende reise fra nord til sør i Norge. John og Sofia var to brevduer, og eieren deres hadde bestemt at de skulle kappfly fra Nordkapp, helt nord i landet, hjem til Lindesnes, som ligger så langt sør du kan komme i Norge. Brevduer bor i dueslag. De er utrolig flinke til å finne veien hjem fra steder langt borte, og de kan bære et lite brev festet til foten. John og Sofia var de flinkeste brev-duene i flokken, og den som kom først i mål, skulle få bli med på store kappflygninger i mange land.
«Ut med dere, kjære venner, og lykke til på ferden!» sa eieren og slapp dem ut av buret.
«Det blir spennende å se hvordan de klarer en så lang reise,» sa han til seg selv, før han kastet seg inn i bilen for å rekke første fly hjem. Det var mandag morgen, og han forventet at duene ville være hjemme en gang i løpet av neste dag.
Brevduer kan nemlig fly veldig fort, omtrent like fort som en bil. Derfor måtte eieren ta fly for å være sikker på å komme hjem før John og Sofia. Brevduer vet selvsagt ikke hva stedene de flyr over heter, men jeg skal fortelle dere det, slik at dere kan følge med på kartet mens dere leser.
John så ikke hvor det ble av søsteren, men flakset til værs i et vanvittig tempo. Jeg skal hjem i rekordfart, tenkte han, jeg vil komme først, koste hva det koste vil! Planen var klar: Nebbet rett mot Lindesnes, og stor fart hele veien.
Litt etter fløy han inn over Porsangerfjorden. Dette går jo riktig så fint, tenkte han, og så slett ikke de svarte skyene som nærmet seg fort. Men hvorfor ble det plutselig så mørkt? John kjente så smått noen snøfnugg på vingene også.
«Det snør, det snør, tiddelibom,» trallet han.
Det ble raskt mørkere og mørkere, og snart pisket snøen mot fjærene. Vinden ulte, og bølgene på fjorden under ham fikk hvite skumtopper.
John forsto ingen ting. Noe slikt hadde han aldri opplevd før på de fredelige turene hjemme.
«Hei, hva er det som skjer,» ropte han, «jeg flyr og flakser, men kommer ikke fremover! Jeg flyr jo sidelengs!»
Porsangerfjorden forsvant for ham.
John var så sliten og kald at han skalv, likevel nektet han å gi opp. Men til slutt var han helt utmattet. Den vesle kroppen tumlet nedover og traff bakken med et dunk. Der ble han liggende livløs, mens fjærene blafret i vinden og snøen la seg på den pjuskete fjærdrakten hans.
Før du får vite hvordan det går med John, skal du få høre hvordan Sofia startet sin reise.
Sofia tok det med ro da hun ble sluppet ut av buret. Typisk John, tenkte hun da hun så ham fyke av gårde som en rakett foran seg oppover mot den blå himmelen. Sofia var litt rådvill. Hun visste godt hvilken retning hun skulle i, men hvilken vei var den beste, tro? Hun så seg godt om og oppdaget noen mørke skyer ute ved havet som beveget seg inn mot
kysten. Hun hadde aldri opplevd slike skyer på nært hold, men hun følte på seg at de betydde fare.
Det første jeg må gjøre er å holde meg unna de fryktelig mørke skyene, tenkte hun.
En lang stund senere slo hun seg ned i et tre på en ganske øde vidde for å hvile litt. Hun hadde nok flydd en omvei, og skyer var det her også, men hun hadde i alle fall sluppet unna uværet så langt. Nå tittet til og med sola frem og varmet henne på ryggen.